Uviljen og valget
Anders Ulstein
(Som følge av de konsekvensene dette innlegget fikk laget jeg senere et etterord).
Er det gitt direktiv fra høyeste hold om at man ikke skal bruke ordet “terror” om det som har skjedd i dag? Kan dette forklare hvorfor statsministeren og andre sentrale talspersoner ikke ser ut til å ville bruke ordet “terror” eller “terrorisme”?:
I stedet brukes omskrivninger. Vi er “rammet”. Man er “rammet av denne eksplosjonen”. Det dreier seg om “dramatiske begivenheter”. Man snakker om “vold”.
Men eksplosjoner og vold er noe annet enn terror. Terrorens første gevinst er derfor allerede vunnet: Regjeringsledelsen vil ikke sette navn på hva som rammet dem. En trekker seg tilbake, frykten griper taket. Selvsagt vet vi ikke hvem som står bak. Men terror er det like fullt. Og den må alltid møtes med trass, mot og styrke.
Det vi ser fra statsministeren på TV i kveld er ikke ledelse. Hans valg av ord og vektlegging er som om det hele like gjerne hadde vært et jordskjelv - som om vi var alle blinde og fikk et dunk i hodet.
Statsministeren berørte til sist likevel det som skulle være hovedtema for en leder: frykten må ikke nå lamme den friheten vi setter høyest. Om statsministeren skal ende som ynkelig eller sterk de neste dagene vil avgjøres av om han velger å utvikle dette temaet videre eller ikke.
Et kobbel kommentatorer og journalister lider av den store uviljen mot å være klare og tydelige. Han får ingen hjelp der. De vil i stedet trekke ham i to retninger: man vil forsøke holde realitetene på avstand. Dersom man tvinges til realisme likevel vil en straks omtale dette som en konsekvens av det Helge Lurøy ved NUPI kaller norske “eventyr” - dvs vår militære innsats i Afgahnistan og Libya sammen med våre allierte. At en “ekspert” ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt beskriver norske soldaters innsats som “eventyr” er et tegn i tiden. Det er sterkt på en dag som dette mens ungdommer skytes på Utøya.
Kort sagt; vi vil høre mye fra kommentatorene, “ekspertene” og lederskribentene om at “hendelsen” skyldes at vi har vært lojale med USA og Nato i Midt-Østen, eller deltager i det Lurøy kaller “vestlige prosjekter”.
Det er skjebnetime for Stoltenberg, skal han svare på analysene fra Lurøy og andre de kommende dagene må han enten stå opp for norsk engasjement i Nato og for “vestlige prosjekter” eller si takk og farvel til dem.
Norge kunne spille et dobbeltspill så lenge ikke det ble for blodig. Bekjempe terror ett sted, og stryke dem med hårene et annet. Vi kunne være lojal med Vesten i kampene mot terror og ekstremisme og samtidig være venner med dem et annet sted. Regjeringen kunne kaste ett kjøttbein til Nato og ett kjøttbein til islamister og andre røvere. Bombe Gadafi og anerkjenne Hamas. Men når bombene springer i Oslo sentrum kan man ikke lenger kaste kjøttbein til begge sider.
Våre allierte, ikke minst USA har lurt på hvor Norge står? At dette spørsmålet reises er ille. Stoltenbergs hodepine er nå mye verre: Nordmenn flest vil nå etter dette kreve svar på samme spørsmålet. De dreper oss, hvor står vi?
----
Etterord
Denne kommentaren er skrevet av meg før massakren på Utøya ble kjent. Den ble publisert litt senere på kvelden den 22. juli når de første meldingene kom inn, men før omfang og gjerningsmann var kjent. Redaksjonen mente den likevel hadde relevans.
Mitt hovedpoeng i kommentaren var at i de første timene etter bomben i Oslo var det et behov for at noen, og da spesielt Statsministeren, raskt sa at vi er utsatt for terror, og at dette vi ser er et anslag mot vårt demokrati. Jeg tror folk på det tidspunkt trengte å høre dette fra øverste hold. Dette har Statsministeren gjort i ettertid.
Antagelsen min om at det var islamistisk terror var feil, men dette var da heller ikke poenget i mitt resonnement. En må gå ut fra at selv Statsministeren i de første timene også antok at dette mest sannsynlig var islamistisk terror. Min kommentar handlet derfor ikke om at jeg mente det var islamister. Den handler heller ikke om at jeg mente Statsministeren skulle si det trolig var islamister som stod bak - selvsagt ikke. Kommentaren handler om at fordi Statsministeren på det tidspunktet trolig fryktet at det var islamister, var han famlende og svak.
Jeg mener en leder for landet ikke kan snakke om en “hendelse” når det åpenbart er et målrettet angrep mot Norge politiske sentrum. Hvem som står bak er underordnet. Han skulle satt rette ord på det. Var det islamister bak, ville det utfordret og trolig veltet den norske dialoglinjen. Min kommentar er deretter en refleksjon rundt dialoglinjens svakheter, spesielt når terroren når oss her hjemme og ikke skjer et sted angt borte.
En skal være varsom med å spekulere. Men min kommentar var basert på en konkret observasjon av Statsministerens svake reaksjon.
Statsministerens forklaring for 22.juli-kommisjonen har bekreftet hovedantagelsen min, nemlig at Stoltenbergs trodd først det kunne være et islamistisk terrorangrep. “Stoltenberg svarer at han tok høyde for at det kunne være en utenlandsk organisasjon, terror knyttet til Al- Qaida eller terrororganisasjoner man har sett gjøre angrep i vestlige land før. Denne muligeheten ble også snakket om, noe han mener er rasjonelt basert på hendelser i nærliggende land”.
Han sier videre at han bevisst bruket ordet “eksplosjon” og ikke “bombe”, selv lenge etter at han visste det var en bombe. Det må være lov å tenke at hans unnvikende respons den første pressekonferansen skyldes tanken om at det kunne være islamister.
I ettertid har denne saken blitt både mer ufattelig og mer grusom. Jeg ser at det jeg skrev fredag ettermiddag ser malplassert ut i lys av at det var Anders Behring Breivik og det som skjedde på Utøya. Likevel, dette endrer naturligvis ikke hovedpoenget i min kommentar. Min analyse var av Stoltenbergs reaksjon der og da på bakgrunn av den informasjon han og vi alle hadde den ettermiddagen. Analysen sier fortsatt noe om Stoltenberg og om norsk dialogstrategi vis a vis islamismen som fortsatt er gyldig. Dialog er lettere når bombene sprenges langt vekke fra Oslo.
Jeg ser at jeg trengte ikke bruke ord som “vettskremt” og “stotrende”. Ofte kan en tekst stå seg bedre om bruker mer saklige adjektiver, men dette får man tåle. Ting som skrives som løpende mediakommentarer kan ha en slik røff stil. Jeg har likevel redigert bort akkurat disse to ordene.
Hadde jeg visst hva som var i ferd med å skje på Utøya ville jeg ikke skrevet dette der og da, men en gang senere. Artikkelen var skrevet raskt og bærer selvsagt noe preg av det - og av TV-bildene av rykende ruiner i Grubegata. Lar ellers artikkelen stå slik at det er full åpenhet om dette.
Når alt dette er sagt. Innlegget mitt den 22. juli ligger fast. Det var en riktig observasjon, en rimelig god analyse som jeg mener står seg fortsatt. Det er ikke en fullt ut dekkende analyse, selvsagt. Og den kan kritiseres og drøftes. Men det er slik det skal være. Og det er kun på Document en fikk dette perspektivet. Det var og skal være rom for løpende kommentarer i et åpent og fritt samfunn og det må være en bred debatt.
Innlegget skapte store problemer for meg og min situasjon. Det førte til at jeg ble karakterisert som islamofob m.m. av min arbeidsgiver. Jeg skulle til og med ha “noen sammenfallende synspunkter med ABB”, og ble derfor bedt om å avslutte mitt arbeidsforhold.
Dette er en enda større grunn for at innlegget må bli stående. Det er eksempel på en ytring en har mistet jobben for. Nettopp derfor var det viktig at jeg skrev det. Jeg vil at vi har et samfunn der en kan skrive fritt uten redsel for konsekvensene. Dette er en del av historien i Norge etter 22 juli 2011.
Anders Ulstein, 25. juli 2011, oppdatert 3. mai 2013
Er det gitt direktiv fra høyeste hold om at man ikke skal bruke ordet “terror” om det som har skjedd i dag? Kan dette forklare hvorfor statsministeren og andre sentrale talspersoner ikke ser ut til å ville bruke ordet “terror” eller “terrorisme”?:
I stedet brukes omskrivninger. Vi er “rammet”. Man er “rammet av denne eksplosjonen”. Det dreier seg om “dramatiske begivenheter”. Man snakker om “vold”.
Men eksplosjoner og vold er noe annet enn terror. Terrorens første gevinst er derfor allerede vunnet: Regjeringsledelsen vil ikke sette navn på hva som rammet dem. En trekker seg tilbake, frykten griper taket. Selvsagt vet vi ikke hvem som står bak. Men terror er det like fullt. Og den må alltid møtes med trass, mot og styrke.
Det vi ser fra statsministeren på TV i kveld er ikke ledelse. Hans valg av ord og vektlegging er som om det hele like gjerne hadde vært et jordskjelv - som om vi var alle blinde og fikk et dunk i hodet.
Statsministeren berørte til sist likevel det som skulle være hovedtema for en leder: frykten må ikke nå lamme den friheten vi setter høyest. Om statsministeren skal ende som ynkelig eller sterk de neste dagene vil avgjøres av om han velger å utvikle dette temaet videre eller ikke.
Et kobbel kommentatorer og journalister lider av den store uviljen mot å være klare og tydelige. Han får ingen hjelp der. De vil i stedet trekke ham i to retninger: man vil forsøke holde realitetene på avstand. Dersom man tvinges til realisme likevel vil en straks omtale dette som en konsekvens av det Helge Lurøy ved NUPI kaller norske “eventyr” - dvs vår militære innsats i Afgahnistan og Libya sammen med våre allierte. At en “ekspert” ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt beskriver norske soldaters innsats som “eventyr” er et tegn i tiden. Det er sterkt på en dag som dette mens ungdommer skytes på Utøya.
Kort sagt; vi vil høre mye fra kommentatorene, “ekspertene” og lederskribentene om at “hendelsen” skyldes at vi har vært lojale med USA og Nato i Midt-Østen, eller deltager i det Lurøy kaller “vestlige prosjekter”.
Det er skjebnetime for Stoltenberg, skal han svare på analysene fra Lurøy og andre de kommende dagene må han enten stå opp for norsk engasjement i Nato og for “vestlige prosjekter” eller si takk og farvel til dem.
Norge kunne spille et dobbeltspill så lenge ikke det ble for blodig. Bekjempe terror ett sted, og stryke dem med hårene et annet. Vi kunne være lojal med Vesten i kampene mot terror og ekstremisme og samtidig være venner med dem et annet sted. Regjeringen kunne kaste ett kjøttbein til Nato og ett kjøttbein til islamister og andre røvere. Bombe Gadafi og anerkjenne Hamas. Men når bombene springer i Oslo sentrum kan man ikke lenger kaste kjøttbein til begge sider.
Våre allierte, ikke minst USA har lurt på hvor Norge står? At dette spørsmålet reises er ille. Stoltenbergs hodepine er nå mye verre: Nordmenn flest vil nå etter dette kreve svar på samme spørsmålet. De dreper oss, hvor står vi?
----
Etterord
Denne kommentaren er skrevet av meg før massakren på Utøya ble kjent. Den ble publisert litt senere på kvelden den 22. juli når de første meldingene kom inn, men før omfang og gjerningsmann var kjent. Redaksjonen mente den likevel hadde relevans.
Mitt hovedpoeng i kommentaren var at i de første timene etter bomben i Oslo var det et behov for at noen, og da spesielt Statsministeren, raskt sa at vi er utsatt for terror, og at dette vi ser er et anslag mot vårt demokrati. Jeg tror folk på det tidspunkt trengte å høre dette fra øverste hold. Dette har Statsministeren gjort i ettertid.
Antagelsen min om at det var islamistisk terror var feil, men dette var da heller ikke poenget i mitt resonnement. En må gå ut fra at selv Statsministeren i de første timene også antok at dette mest sannsynlig var islamistisk terror. Min kommentar handlet derfor ikke om at jeg mente det var islamister. Den handler heller ikke om at jeg mente Statsministeren skulle si det trolig var islamister som stod bak - selvsagt ikke. Kommentaren handler om at fordi Statsministeren på det tidspunktet trolig fryktet at det var islamister, var han famlende og svak.
Jeg mener en leder for landet ikke kan snakke om en “hendelse” når det åpenbart er et målrettet angrep mot Norge politiske sentrum. Hvem som står bak er underordnet. Han skulle satt rette ord på det. Var det islamister bak, ville det utfordret og trolig veltet den norske dialoglinjen. Min kommentar er deretter en refleksjon rundt dialoglinjens svakheter, spesielt når terroren når oss her hjemme og ikke skjer et sted angt borte.
En skal være varsom med å spekulere. Men min kommentar var basert på en konkret observasjon av Statsministerens svake reaksjon.
Statsministerens forklaring for 22.juli-kommisjonen har bekreftet hovedantagelsen min, nemlig at Stoltenbergs trodd først det kunne være et islamistisk terrorangrep. “Stoltenberg svarer at han tok høyde for at det kunne være en utenlandsk organisasjon, terror knyttet til Al- Qaida eller terrororganisasjoner man har sett gjøre angrep i vestlige land før. Denne muligeheten ble også snakket om, noe han mener er rasjonelt basert på hendelser i nærliggende land”.
Han sier videre at han bevisst bruket ordet “eksplosjon” og ikke “bombe”, selv lenge etter at han visste det var en bombe. Det må være lov å tenke at hans unnvikende respons den første pressekonferansen skyldes tanken om at det kunne være islamister.
I ettertid har denne saken blitt både mer ufattelig og mer grusom. Jeg ser at det jeg skrev fredag ettermiddag ser malplassert ut i lys av at det var Anders Behring Breivik og det som skjedde på Utøya. Likevel, dette endrer naturligvis ikke hovedpoenget i min kommentar. Min analyse var av Stoltenbergs reaksjon der og da på bakgrunn av den informasjon han og vi alle hadde den ettermiddagen. Analysen sier fortsatt noe om Stoltenberg og om norsk dialogstrategi vis a vis islamismen som fortsatt er gyldig. Dialog er lettere når bombene sprenges langt vekke fra Oslo.
Jeg ser at jeg trengte ikke bruke ord som “vettskremt” og “stotrende”. Ofte kan en tekst stå seg bedre om bruker mer saklige adjektiver, men dette får man tåle. Ting som skrives som løpende mediakommentarer kan ha en slik røff stil. Jeg har likevel redigert bort akkurat disse to ordene.
Hadde jeg visst hva som var i ferd med å skje på Utøya ville jeg ikke skrevet dette der og da, men en gang senere. Artikkelen var skrevet raskt og bærer selvsagt noe preg av det - og av TV-bildene av rykende ruiner i Grubegata. Lar ellers artikkelen stå slik at det er full åpenhet om dette.
Når alt dette er sagt. Innlegget mitt den 22. juli ligger fast. Det var en riktig observasjon, en rimelig god analyse som jeg mener står seg fortsatt. Det er ikke en fullt ut dekkende analyse, selvsagt. Og den kan kritiseres og drøftes. Men det er slik det skal være. Og det er kun på Document en fikk dette perspektivet. Det var og skal være rom for løpende kommentarer i et åpent og fritt samfunn og det må være en bred debatt.
Innlegget skapte store problemer for meg og min situasjon. Det førte til at jeg ble karakterisert som islamofob m.m. av min arbeidsgiver. Jeg skulle til og med ha “noen sammenfallende synspunkter med ABB”, og ble derfor bedt om å avslutte mitt arbeidsforhold.
Dette er en enda større grunn for at innlegget må bli stående. Det er eksempel på en ytring en har mistet jobben for. Nettopp derfor var det viktig at jeg skrev det. Jeg vil at vi har et samfunn der en kan skrive fritt uten redsel for konsekvensene. Dette er en del av historien i Norge etter 22 juli 2011.
Anders Ulstein, 25. juli 2011, oppdatert 3. mai 2013