mandag den 1. juli 2013

Norsk heksejagt: Havde de forkerte holdninger og blev fyret

Jeg var helt enig med Stoltenberg i, at det Norge havde brug for efter terrorangrebet var mere åbenhed og mere demokrati. Min sag er et bevis på, at vi fik det modsatte. Debatten blev præget af politisk korrekthed og heksejagt, og man kan kun gætte på, hvor mange andre, der har oplevet noget lignende. For hvor mange har truslen og frygten været nok til, at de ikke har turdet sige deres mening? Det er det, der er skræmmende – at vi mister vores ytringsfrihed bid for bid, siger Anders Ulstein.
Umiddelbart efter terrorangrebet i Norge den 22. juli 2011 skrev Anders Ulstein, daværende international chef i organisationen Actis, et indlæg på document.no, hvor han kritiserede statsminister Jens Stoltenberg.
Det brød hans arbejdsgiver sig ikke om.
To dag senere ringede hans chef, og et par måneder senere var hans tid i Actis et overstået kapitel. Han blev bedt om at gå.
- Jeg blev presset til at forlade mit job på grund af mine meninger. Man tror jo ikke, at sådan noget kan ske i Norge, siger Anders Ulstein med henvisning til ytringsfriheden.
Men det kunne det.
http://www.sappho.dk/norsk-heksejagt-havde-de-forkerte-holdninger-og-blev-fyret.htm

Uviljen og valget

Anders Ulstein
(Som følge av de kon­se­kven­sene dette inn­leg­get fikk laget jeg senere et etterord).
Er det gitt direk­tiv fra høy­este hold om at man ikke skal bruke ordet “ter­ror” om det som har skjedd i dag? Kan dette for­klare  hvor­for stats­mi­nis­te­ren og andre sen­trale tal­s­per­soner  ikke ser ut til å ville bruke ordet “ter­ror” eller “terrorisme”?:
I ste­det bru­kes omskriv­nin­ger. Vi er “ram­met”. Man er “ram­met av denne eks­plo­sjo­nen”. Det dreier seg om “dra­ma­tiske begi­ven­he­ter”. Man snak­ker om “vold”.
Men eks­plo­sjo­ner og vold er noe annet enn ter­ror. Ter­ro­rens første gevinst er der­for alle­rede vun­net: Regje­rings­le­del­sen vil ikke sette navn på hva som ram­met dem. En trek­ker seg til­bake, fryk­ten gri­per taket. Selv­sagt vet vi ikke hvem som står bak. Men ter­ror er det like fullt. Og den må all­tid møtes med trass, mot og styrke.
Det vi ser fra stats­mi­nis­te­ren på TV i kveld er ikke ledelse. Hans valg av ord og vekt­leg­ging er som om det hele like gjerne hadde vært et jord­skjelv - som om vi var alle blinde og fikk et dunk i hodet.
Stats­mi­nis­te­ren berørte til sist like­vel det som skulle være hoved­tema for en leder: fryk­ten må ikke nå lamme den fri­he­ten vi set­ter høy­est. Om stats­mi­nis­te­ren skal ende som ynke­lig eller sterk de neste dagene vil avgjø­res av om han vel­ger å utvikle dette temaet videre eller ikke.
Et kob­bel kom­men­ta­to­rer og jour­na­lis­ter lider av den store uvil­jen mot å være klare og tyde­lige. Han får ingen hjelp der. De vil i ste­det trekke ham i to ret­nin­ger: man vil for­søke holde rea­li­te­tene på avstand. Der­som man tvin­ges til rea­lisme like­vel vil en straks omtale dette som en kon­se­kvens av det Helge Lurøy ved NUPI kal­ler norske “even­tyr” - dvs vår mili­tære inn­sats i Afgahn­istan og Libya sam­men med våre alli­erte. At en “eks­pert” ved Norsk Uten­riks­po­li­tisk Insti­tutt beskri­ver norske sol­da­ters inn­sats som “even­tyr” er et tegn i tiden. Det er sterkt på en dag som dette mens ung­dom­mer sky­tes på Utøya.
Kort sagt; vi vil høre mye fra kom­men­ta­to­rene, “eks­per­tene” og leder­skri­ben­tene om at “hen­del­sen” skyl­des at vi har vært lojale med USA og Nato i Midt-Østen, eller del­ta­ger i det Lurøy kal­ler “vest­lige prosjekter”.
Det er skjebne­time for Stol­ten­berg, skal han svare på ana­ly­sene fra Lurøy og andre de kom­mende dagene må han enten stå opp for norsk enga­sje­ment i Nato og for “vest­lige pro­sjek­ter” eller si takk og far­vel til dem.
Norge kunne spille et dob­belt­spill så lenge ikke det ble for blo­dig. Bekjempe ter­ror ett sted, og stryke dem med hårene et annet. Vi kunne være lojal med Ves­ten i kam­pene mot ter­ror og eks­tre­misme og sam­ti­dig være ven­ner med dem et annet sted. Regje­rin­gen kunne kaste ett kjøtt­bein til Nato og ett kjøtt­bein til isla­mis­ter og andre røvere. Bombe Gadafi og aner­kjenne Hamas. Men når bom­bene sprin­ger i Oslo sen­trum kan man ikke len­ger kaste kjøtt­bein til begge sider.
Våre alli­erte, ikke minst USA har lurt på hvor Norge står? At dette spørs­må­let rei­ses er ille. Stol­ten­bergs hode­pine er nå mye verre: Nord­menn flest vil nå etter dette kreve svar på samme spørs­må­let. De dre­per oss, hvor står vi?
----
Etter­ord
Denne kom­men­ta­ren er skre­vet av meg før mas­sa­kren på Utøya ble kjent. Den ble pub­li­sert litt senere på kvel­den den 22. juli når de første mel­din­gene kom inn, men før omfang og gjer­nings­mann var kjent. Redak­sjo­nen mente den like­vel hadde relevans.
Mitt hoved­po­eng i kom­men­ta­ren var at i de første timene etter bom­ben i Oslo var det et behov for at noen, og da spe­si­elt Stats­mi­nis­te­ren, raskt sa at vi er utsatt for ter­ror, og at dette vi ser er et anslag mot vårt demo­krati. Jeg tror folk på det tids­punkt trengte å høre dette fra øver­ste hold. Dette har Stats­mi­nis­te­ren gjort i ettertid.
Anta­gel­sen min om at det var isla­mis­tisk ter­ror var feil, men dette var da hel­ler ikke poen­get i mitt reson­ne­ment. En må gå ut fra at selv Stats­mi­nis­te­ren i de første timene også antok at dette mest sann­syn­lig var isla­mis­tisk ter­ror. Min kom­men­tar hand­let der­for ikke om at jeg mente det var isla­mis­ter. Den hand­ler hel­ler ikke om at jeg mente Stats­mi­nis­te­ren skulle si det tro­lig var isla­mis­ter som stod bak - selv­sagt ikke. Kom­men­ta­ren hand­ler om at fordi Stats­mi­nis­te­ren på det tids­punk­tet tro­lig fryk­tet at det var isla­mis­ter, var han fam­lende og svak.
Jeg mener en leder for lan­det ikke kan snakke om en “hen­delse” når det åpen­bart er et mål­ret­tet angrep mot Norge poli­tiske sen­trum. Hvem som står bak er under­ord­net. Han skulle satt rette ord på det. Var det isla­mis­ter bak, ville det utford­ret og tro­lig vel­tet den norske dia­log­lin­jen. Min kom­men­tar er der­etter en reflek­sjon rundt dia­log­lin­jens svak­he­ter, spe­si­elt når ter­ro­ren når oss her hjemme og ikke skjer et sted angt borte.
En skal være var­som med å spe­ku­lere. Men min kom­men­tar var basert på en kon­kret obser­va­sjon av Stats­mi­nis­te­rens svake reaksjon.
Stats­mi­nis­te­rens for­kla­ring for 22.juli-kommisjonen har bekref­tet hoved­an­ta­gel­sen min, nem­lig at Stol­ten­bergs trodd først det kunne være et isla­mis­tisk ter­ror­an­grep. “Stol­ten­berg sva­rer at han tok høyde for at det kunne være en uten­landsk orga­ni­sa­sjon, ter­ror knyt­tet til Al- Qaida eller ter­ror­or­ga­ni­sa­sjo­ner man har sett gjøre angrep i vest­lige land før. Denne mulige­he­ten ble også snak­ket om, noe han mener er rasjo­nelt basert på hen­del­ser i nær­lig­gende land”.
Han sier videre at han bevisst bru­ket ordet “eks­plo­sjon” og ikke “bombe”, selv lenge etter at han visste det var en bombe. Det må være lov å tenke at hans unn­vi­kende respons den første presse­kon­fe­ran­sen skyl­des tan­ken om at det kunne være islamister.
I etter­tid har denne saken blitt både mer ufat­te­lig og mer gru­som. Jeg ser at det jeg skrev fre­dag etter­mid­dag ser mal­plas­sert ut i lys av at det var Anders Behring Brei­vik og det som skjedde på Utøya. Like­vel, dette end­rer natur­lig­vis ikke hoved­po­en­get i min kom­men­tar. Min ana­lyse var av  Stol­ten­bergs reak­sjon der og da på bak­grunn av den infor­ma­sjon han og vi alle hadde den etter­mid­da­gen. Ana­ly­sen sier fort­satt noe om Stol­ten­berg og om norsk dia­logs­tra­tegi vis a vis isla­mis­men som fort­satt er gyl­dig. Dia­log er let­tere når bom­bene spren­ges langt vekke fra Oslo.
Jeg ser at jeg trengte ikke bruke ord som “vett­skremt” og “stot­rende”. Ofte kan en tekst stå seg bedre om bru­ker mer sak­lige adjek­ti­ver, men dette får man tåle. Ting som skri­ves som løpende media­kom­men­ta­rer kan ha en slik røff stil. Jeg har like­vel redi­gert bort akku­rat disse to ordene.
Hadde jeg visst hva som var i ferd med å skje på Utøya ville jeg ikke skre­vet dette der og da, men en gang senere. Artik­ke­len var skre­vet raskt og bærer selv­sagt noe preg av det - og av TV-bildene av rykende rui­ner i Gru­be­gata. Lar ellers artik­ke­len stå slik at det er full åpen­het om dette.
Når alt dette er sagt. Inn­leg­get mitt den 22. juli lig­ger fast. Det var en rik­tig obser­va­sjon, en rime­lig god ana­lyse som jeg mener står seg fort­satt. Det er ikke en fullt ut dek­kende ana­lyse, selv­sagt. Og den kan kri­ti­se­res og drøf­tes. Men det er slik det skal være. Og det er kun på Docu­ment en fikk dette per­spek­ti­vet. Det var og skal være rom for løpende kom­men­ta­rer i et åpent og fritt sam­funn og det må være en bred debatt.
Inn­leg­get skapte store pro­ble­mer for meg og min situa­sjon. Det førte til at jeg ble karak­te­ri­sert som isla­mo­fob m.m. av min arbeids­gi­ver. Jeg skulle til og med ha “noen sam­men­fal­lende syns­punk­ter med ABB”, og ble der­for bedt om å avslutte mitt arbeidsforhold.
Dette er en enda større grunn for at inn­leg­get må bli stå­ende. Det er eksem­pel på en ytring en har mis­tet job­ben for. Nett­opp der­for var det vik­tig at jeg skrev det. Jeg vil at vi har et sam­funn der en kan skrive fritt uten red­sel for kon­se­kven­sene. Dette er en del av his­to­rien i Norge etter 22 juli 2011.
Anders Ulstein, 25. juli 2011, opp­da­tert 3. mai 2013
http://www.document.no/2011/07/uviljen-og-valget/

Ingen kommentarer:

Send en kommentar