BLÅØYDE NORGE. Av Hanne Nabintu herland
Published by Trinity on 2012/1/21
Norge er dessverre i ferd med å få internasjonal
oppmerksomhet på grunn av de høye voldtektstallene her til lands, med
nylige oppslag i blant annet New York Times.
Over en tiårsperiode har antallet anmeldte voldtekter økt med svimlende 84 %, med Oslo på voldtektstoppen i Skandinavia. At det fortsatt er fritt frem for seksuelle overgripere, - med stadig flere voldtekter, viser en ansvarsfraskrivelse fra politiske myndigheter side som er alarmerende.
Godtar man simpelthen situasjonen?
Eller antyder man som Ibsen: Da Fanden ville at intet skulle skje, satte han ned en komité? Dette er tragisk i et land som sier seg å beskytte kvinnen og sørge for hennes frihet.
Finn Abrahamsen, tidligere politioverbetjent i Oslo, har lenge påpekt at den grovt eskalerende volden i hovedstaden skyldes et stadig mer sammensatt bybilde, samtidig som politiet står uten nødvendige ressurser til å håndtere dette.
Overfallsvoldtektene har eksplodert. Hittil i år er det over 70 slike anmeldte overgrep på landsbasis, 50 i Oslo alene. I utgangspunktet var tallene for 2007-2009 sjokkerende, som viste at samtlige 41 anmeldte forhold var begått av ikke-vestlige innvandrere. SSB tall for voldtekt generelt viser at 72,8 % har utenlandsk bakgrunn.
Hanne Kristin Rohde, leder ved Oslo-politiets volds-seksjon, påpeker at disse har et annerledes kvinnesyn med høyere aksept for bruk av grov vold.
Nye SSB tall fra 2011 viser dessuten kriminalstatistikk fordelt på etniske tilhørighet. Den store utfordringen er dessverre mennesker fra ikke-vestlige kulturer. For irakere, iranere, afghanere, marokkanere, afrikanere og somaliere er tallene meget stygge.
Den handlingslammende snillismen som preger dagens offentlige forvaltning er den reelle samfunnsfienden som bidrar til å øke de destruktive etniske spenningene i befolkningen. Gapet mellom folkets og politikernes virkelighetsoppfatning sementeres idet mange nordmenn maktesløst betrakter voldsutviklingen, ser hvor tungrodd byråkratiet er, erfarer hvor raskt ute ministre er til å “se på saken” for deretter å se hvor lite som i realiteten gjøres. Det oppfattes som om man unnskylder lovbryterne.
I et slikt klima vokser den virkelig farlige fremmedfiendtligheten. Alvoret i dette ble åpenbart for alle 22. juli.
Her er det mange som lider, blant annet lovlydig minoritetsungdom som vokser opp i voldsinfiserte jungelsoner med narkotika og dårlige skoler i Oslos ghetto-miljøer. De er ofrene hvis fremtid skyggelegges på grunn av at kriminelle ikke-vestlige sverter samtlige innflytteres rykte blant etnisk norske, som dessuten ikke våger å si et ord om temaet etter 22. juli, hvilket bidrar til å gjøre saken enda verre.
De som bærer hovedansvaret for den blåøyde håndteringen i møtet med kriminelle generelt er landets politiske myndigheter. Politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit spurte den 18. september hvorvidt Knut Storberget kan fortsette som justisminister etter håndteringen av terror-anslaget 22. juli. Det samme spørsmålet kan stilles på basis av kriminalstatistikken.
For samme hvor alvorlig den eskalerende volden er, samme hvor mange som blir drept, samme hvor mange bølger av vinningskriminalitet som skyller over Oslos utrygge gater, blir ministre og politidirektører alltid sittende i sine embeter. (Justisministeren gikk nylig endelig av)
Det er snart ikke ledende statlige stillinger igjen som ikke besittes av personer fra vennekretsen rundt dagens politiske ledelse.
Slik ser det altså ut i det som utenriksminister Jonas Gahr-Støre nylig betegnet som historiens mest frie og demokratiske Europa. Under årets Lehmkuhl-forelesning ved NHH i Bergen klarte han å rosemale de europeiske institusjonene, de samme som nå er i ferd med å bryte sammen. Han idylliserte de sentraliserte EUs institusjoners evne til å løse folkets problemer, en statsmakt som det nå demonstreres mot av resignerte borgere i en rekke storbyer i Europa.
Støre betegnet EU som en politisk heller enn geografisk union som gjerne burde innlemme land som Egypt og Tunisia i sin allianse. Så vellykket mente utenriksministeren EU fremsto for øyeblikket at det nærmest er grenseløst hva vi har å lære bort til arabiske land. Det ideologiske kartet stemmer definitivt ikke med virkelighetens terreng, for å sitere den franske forfatteren Michel Houellebecqs siste bok.
Elitemaktens kortsiktige fokus på egen politisk vinning forringer kvaliteten på demokratiet i et land der kvinner ikke lenger forsvares. Politikere er ikke lenger til for folket. Der politidirektører burde vist handlekraft, satt seg i respekt overfor narkotikakarteller og kriminelle, velger man heller å blidgjøre Justisdepartementets og Politidirektoratets politisk korrekte linje. Dette skjer mens befolkningen lider.
Støre og hans ideologiske venner håper nok at kulturforskjellene skal forsvinne av seg selv bare nordmenn er ettergivende lenge nok. I kriminolog Nils Christies ånd skal den som har valgt å begå straffbare forhold slippe å ta ansvar for egne handlinger. Alt som går galt, skal rettes opp gjennom hyggelige dialogsamtaler. Ingen kriminelle må fornærmes.
Hvor lenge vil nordmenn godta at ministre og politidirektører er så slappe?
Landets ledere gjør seg dermed ansvarlige for at norske kvinner ikke lenger beskyttes i sitt eget land. Dette er på ingen måte en god utvikling.
Denne kronikken har stått i flere aviser i det siste, deriblant Bergens Tidende 4.11.2011.
Over en tiårsperiode har antallet anmeldte voldtekter økt med svimlende 84 %, med Oslo på voldtektstoppen i Skandinavia. At det fortsatt er fritt frem for seksuelle overgripere, - med stadig flere voldtekter, viser en ansvarsfraskrivelse fra politiske myndigheter side som er alarmerende.
Godtar man simpelthen situasjonen?
Eller antyder man som Ibsen: Da Fanden ville at intet skulle skje, satte han ned en komité? Dette er tragisk i et land som sier seg å beskytte kvinnen og sørge for hennes frihet.
Finn Abrahamsen, tidligere politioverbetjent i Oslo, har lenge påpekt at den grovt eskalerende volden i hovedstaden skyldes et stadig mer sammensatt bybilde, samtidig som politiet står uten nødvendige ressurser til å håndtere dette.
Overfallsvoldtektene har eksplodert. Hittil i år er det over 70 slike anmeldte overgrep på landsbasis, 50 i Oslo alene. I utgangspunktet var tallene for 2007-2009 sjokkerende, som viste at samtlige 41 anmeldte forhold var begått av ikke-vestlige innvandrere. SSB tall for voldtekt generelt viser at 72,8 % har utenlandsk bakgrunn.
Hanne Kristin Rohde, leder ved Oslo-politiets volds-seksjon, påpeker at disse har et annerledes kvinnesyn med høyere aksept for bruk av grov vold.
Nye SSB tall fra 2011 viser dessuten kriminalstatistikk fordelt på etniske tilhørighet. Den store utfordringen er dessverre mennesker fra ikke-vestlige kulturer. For irakere, iranere, afghanere, marokkanere, afrikanere og somaliere er tallene meget stygge.
Den handlingslammende snillismen som preger dagens offentlige forvaltning er den reelle samfunnsfienden som bidrar til å øke de destruktive etniske spenningene i befolkningen. Gapet mellom folkets og politikernes virkelighetsoppfatning sementeres idet mange nordmenn maktesløst betrakter voldsutviklingen, ser hvor tungrodd byråkratiet er, erfarer hvor raskt ute ministre er til å “se på saken” for deretter å se hvor lite som i realiteten gjøres. Det oppfattes som om man unnskylder lovbryterne.
I et slikt klima vokser den virkelig farlige fremmedfiendtligheten. Alvoret i dette ble åpenbart for alle 22. juli.
Her er det mange som lider, blant annet lovlydig minoritetsungdom som vokser opp i voldsinfiserte jungelsoner med narkotika og dårlige skoler i Oslos ghetto-miljøer. De er ofrene hvis fremtid skyggelegges på grunn av at kriminelle ikke-vestlige sverter samtlige innflytteres rykte blant etnisk norske, som dessuten ikke våger å si et ord om temaet etter 22. juli, hvilket bidrar til å gjøre saken enda verre.
De som bærer hovedansvaret for den blåøyde håndteringen i møtet med kriminelle generelt er landets politiske myndigheter. Politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit spurte den 18. september hvorvidt Knut Storberget kan fortsette som justisminister etter håndteringen av terror-anslaget 22. juli. Det samme spørsmålet kan stilles på basis av kriminalstatistikken.
For samme hvor alvorlig den eskalerende volden er, samme hvor mange som blir drept, samme hvor mange bølger av vinningskriminalitet som skyller over Oslos utrygge gater, blir ministre og politidirektører alltid sittende i sine embeter. (Justisministeren gikk nylig endelig av)
Det er snart ikke ledende statlige stillinger igjen som ikke besittes av personer fra vennekretsen rundt dagens politiske ledelse.
Slik ser det altså ut i det som utenriksminister Jonas Gahr-Støre nylig betegnet som historiens mest frie og demokratiske Europa. Under årets Lehmkuhl-forelesning ved NHH i Bergen klarte han å rosemale de europeiske institusjonene, de samme som nå er i ferd med å bryte sammen. Han idylliserte de sentraliserte EUs institusjoners evne til å løse folkets problemer, en statsmakt som det nå demonstreres mot av resignerte borgere i en rekke storbyer i Europa.
Støre betegnet EU som en politisk heller enn geografisk union som gjerne burde innlemme land som Egypt og Tunisia i sin allianse. Så vellykket mente utenriksministeren EU fremsto for øyeblikket at det nærmest er grenseløst hva vi har å lære bort til arabiske land. Det ideologiske kartet stemmer definitivt ikke med virkelighetens terreng, for å sitere den franske forfatteren Michel Houellebecqs siste bok.
Elitemaktens kortsiktige fokus på egen politisk vinning forringer kvaliteten på demokratiet i et land der kvinner ikke lenger forsvares. Politikere er ikke lenger til for folket. Der politidirektører burde vist handlekraft, satt seg i respekt overfor narkotikakarteller og kriminelle, velger man heller å blidgjøre Justisdepartementets og Politidirektoratets politisk korrekte linje. Dette skjer mens befolkningen lider.
Støre og hans ideologiske venner håper nok at kulturforskjellene skal forsvinne av seg selv bare nordmenn er ettergivende lenge nok. I kriminolog Nils Christies ånd skal den som har valgt å begå straffbare forhold slippe å ta ansvar for egne handlinger. Alt som går galt, skal rettes opp gjennom hyggelige dialogsamtaler. Ingen kriminelle må fornærmes.
Hvor lenge vil nordmenn godta at ministre og politidirektører er så slappe?
Landets ledere gjør seg dermed ansvarlige for at norske kvinner ikke lenger beskyttes i sitt eget land. Dette er på ingen måte en god utvikling.
Denne kronikken har stått i flere aviser i det siste, deriblant Bergens Tidende 4.11.2011.
Ingen kommentarer:
Send en kommentar