I all tåkepratet om inkludering og enda mer
demokratisering post 22.juli, har en merkverdig gruppe blitt kostet
under teppet. Det er som om vi ikke finnes. Det er som om ingen vil at
vi skal finnes. Jeg snakker da om vi som har bestemt oss for å forlate
Islam. Vi som aktivt har tatt i bruk vår religionsfrihet, eller frihet
fra religion.
Er ikke folk klare over at vi finnes? Eller innbiller folk seg at vi finnes, men at vi har like stor religionsfrihet som den gjengse nordmann?
Vel her er min egen historie. Jeg bestemte meg for å forlate Islam i sommeren 2011, altså knappe 6 måneder. Jeg var fullt klar over kulturen muslimer har mot frafalne, men jeg innbilte meg at muslimer i Norge var moderniserte og at de neppe kunne ha like hatefulle syn å frafalne som de i Midtøsten. Jeg gjorde likevel noe jeg priser meg lykkelig for å ha gjort. Jeg valgte å holde valget mitt for meg selv til jeg visste hvordan folk ville reagere, om jeg hadde funnet på å si det. Det kan faktisk ha reddet livet mitt. Jeg ble sjokkert over hvor stor andel av de muslimske vennene mine eller muslimer i byen jeg bor i, som rett ut enten støtter utfrysning og nedtramping av frafalne, eller i verste fall vold og drap.
Jo mer jeg etterforsket dette, jo mer så jeg også at det var mange, mange flere som meg. En stor innelukket hemmelighet, en dødelig hemmelighet riktignok. Jeg har møtt, sett eller lest om mange muslimer, som har store tvil om religionen sin, men som ikke tør å ta det offentlig. Jeg laget meg en falsk Facebook-profil (kan selvsagt ikke bruke min egen), slik at jeg kunne stille noen spørsmål på Islam Nets hjemmeside. Jeg forklarte at jeg hadde bestemt meg å forlate religionen og spurte hva slags reaksjoner jeg kunne forvente meg? Det haglet med drapstrusler og trusler som "det er så synd at du og jeg ikke har denne samtalen i en muslimsk stat" og liknende subtile trusler.
England, som de siste to-tre tiårene har hatt en stor tradisjon for å ta opp Islam og religionens skyggesider (Hitchens, Dawkins, Hardings, Rushdie osv) har klart å etablere en viss stemme og en politisk tyngde blant eks-muslimer. Maryam Namazie, en eks-muslimsk forfatter har nå etablert en omfattende organisasjon, med flere tusen eks-muslimer som står frem og tar vare på sine rettigheter. Dette kan de gjøre i kjølvannet og som en konsekvens av en åpen og demokratisk tilnærming til Islam i britisk litteratur, satire, kunst osv.
Jeg er overbevist om at eks-muslimer er den størst voksende gruppa blant religiøse og ikke-religiøse. Det er snakk om millioner av muslimer i Midtøsten, Nord-Afrika og sørøst-Asia som holder seg i skjul eller holder ting konfidensielt, fordi de bor i autoritære teokratier. I vesten er utviklingen like stor vil jeg si. Det er umulig å tallfeste det gjennom statistikk, når hele gjengen er pisseredde, men jeg blir dag for dag konfrontert med en stadig voksende skare av en utdannet og sekulær ikke-vestlig ungdom.
Vi har ingen stemme. Den som snakker ut vil leve et liv i frykt. Ingen tør å stå frem. Hvor er da demokratiet? Greit nok at eks-muslimer i barbariske teokratier tier og lar seg undertrykke og true, men bor jeg ikke i et demokrati? Hvor er statsministeren og regjeringen? Hvor er folket?
Norge scoret 10/10 på "civil liberties" i EUs nye demokratiske oversikt. La oss teste hvorvidt dette er sant.
- Jeg står frem i en skoledebatt og motsetter meg de autoritære muslimske verdiene og viser min støtte for demokratiet og de norske verdiene. Det sitter 2-3 konservative muslimske ungdommer i skoledebatten.
- Ordet sprer seg i hele byen at jeg, som en sønn av to muslimske foreldre, sto frem som en vanntro og støttet vestlige verdier fremfor verdiene til profeten.
- Jeg får anonyme drapstrusler og hatmeldinger på Face, hotmail osv.
- Jeg vil ikke kunne gå i gata uten å måtte seg over skulderen min hele tiden.
Slik er altså mine civil liberties som en eks-muslim. Selvsagt er det da bare enklere for meg i eksempelet om skoledebatten om å bare holde kjeft eller vise støtte for diktaturiske og kontrollerende verdiene til Islam.
Jeg har egentlig fått nok av dette. At jeg konstant må tilegne meg verdier jeg finner kvalmende. At jeg, sammen med tusenvis av andre unge, må leve et dobbeltliv, fordi vi ikke har ytring eller religionsfrihet i Norge.
Kan noe gjøres?
http://vgd.no/samfunn/aktuelt/tema/1694319/tittel/naa-er-det-nok/
Er ikke folk klare over at vi finnes? Eller innbiller folk seg at vi finnes, men at vi har like stor religionsfrihet som den gjengse nordmann?
Vel her er min egen historie. Jeg bestemte meg for å forlate Islam i sommeren 2011, altså knappe 6 måneder. Jeg var fullt klar over kulturen muslimer har mot frafalne, men jeg innbilte meg at muslimer i Norge var moderniserte og at de neppe kunne ha like hatefulle syn å frafalne som de i Midtøsten. Jeg gjorde likevel noe jeg priser meg lykkelig for å ha gjort. Jeg valgte å holde valget mitt for meg selv til jeg visste hvordan folk ville reagere, om jeg hadde funnet på å si det. Det kan faktisk ha reddet livet mitt. Jeg ble sjokkert over hvor stor andel av de muslimske vennene mine eller muslimer i byen jeg bor i, som rett ut enten støtter utfrysning og nedtramping av frafalne, eller i verste fall vold og drap.
Jo mer jeg etterforsket dette, jo mer så jeg også at det var mange, mange flere som meg. En stor innelukket hemmelighet, en dødelig hemmelighet riktignok. Jeg har møtt, sett eller lest om mange muslimer, som har store tvil om religionen sin, men som ikke tør å ta det offentlig. Jeg laget meg en falsk Facebook-profil (kan selvsagt ikke bruke min egen), slik at jeg kunne stille noen spørsmål på Islam Nets hjemmeside. Jeg forklarte at jeg hadde bestemt meg å forlate religionen og spurte hva slags reaksjoner jeg kunne forvente meg? Det haglet med drapstrusler og trusler som "det er så synd at du og jeg ikke har denne samtalen i en muslimsk stat" og liknende subtile trusler.
England, som de siste to-tre tiårene har hatt en stor tradisjon for å ta opp Islam og religionens skyggesider (Hitchens, Dawkins, Hardings, Rushdie osv) har klart å etablere en viss stemme og en politisk tyngde blant eks-muslimer. Maryam Namazie, en eks-muslimsk forfatter har nå etablert en omfattende organisasjon, med flere tusen eks-muslimer som står frem og tar vare på sine rettigheter. Dette kan de gjøre i kjølvannet og som en konsekvens av en åpen og demokratisk tilnærming til Islam i britisk litteratur, satire, kunst osv.
Jeg er overbevist om at eks-muslimer er den størst voksende gruppa blant religiøse og ikke-religiøse. Det er snakk om millioner av muslimer i Midtøsten, Nord-Afrika og sørøst-Asia som holder seg i skjul eller holder ting konfidensielt, fordi de bor i autoritære teokratier. I vesten er utviklingen like stor vil jeg si. Det er umulig å tallfeste det gjennom statistikk, når hele gjengen er pisseredde, men jeg blir dag for dag konfrontert med en stadig voksende skare av en utdannet og sekulær ikke-vestlig ungdom.
Vi har ingen stemme. Den som snakker ut vil leve et liv i frykt. Ingen tør å stå frem. Hvor er da demokratiet? Greit nok at eks-muslimer i barbariske teokratier tier og lar seg undertrykke og true, men bor jeg ikke i et demokrati? Hvor er statsministeren og regjeringen? Hvor er folket?
Norge scoret 10/10 på "civil liberties" i EUs nye demokratiske oversikt. La oss teste hvorvidt dette er sant.
- Jeg står frem i en skoledebatt og motsetter meg de autoritære muslimske verdiene og viser min støtte for demokratiet og de norske verdiene. Det sitter 2-3 konservative muslimske ungdommer i skoledebatten.
- Ordet sprer seg i hele byen at jeg, som en sønn av to muslimske foreldre, sto frem som en vanntro og støttet vestlige verdier fremfor verdiene til profeten.
- Jeg får anonyme drapstrusler og hatmeldinger på Face, hotmail osv.
- Jeg vil ikke kunne gå i gata uten å måtte seg over skulderen min hele tiden.
Slik er altså mine civil liberties som en eks-muslim. Selvsagt er det da bare enklere for meg i eksempelet om skoledebatten om å bare holde kjeft eller vise støtte for diktaturiske og kontrollerende verdiene til Islam.
Jeg har egentlig fått nok av dette. At jeg konstant må tilegne meg verdier jeg finner kvalmende. At jeg, sammen med tusenvis av andre unge, må leve et dobbeltliv, fordi vi ikke har ytring eller religionsfrihet i Norge.
Kan noe gjøres?
http://vgd.no/samfunn/aktuelt/tema/1694319/tittel/naa-er-det-nok/
Ingen kommentarer:
Send en kommentar